tirsdag 18. desember 2007

Følgene


Atomkatastrofen i Tjernobyl resulterte blant annet i den hittil største gruppen med kreft-tilfeller som stammer fra ett enkelt tilfelle, påstås fra medisinsk hold både i USA og Storbritannia.

Minst 2000 tilfeller av skjoldbruskkjertelkreft stammer fra reaktoreksplosjonen ved kraftverket i Ukraina i april, 1986. Forskere antar at antall nye kreft-tilfeller vil komme til å øke i årene som kommer. En annen studie går ut ifra at arbeidere som ble sendt ut for å rense anlegget etter eksplosjonen har betraktelig høyere sjanser for å utvikle lungekreft enn andre. Alle disse har vist høye konsentrasjoner av radioaktivt støv i lungene.

Reaktorbrannen i Tjernobyl slapp ut enorme mengder med radioaktive isotoper i omgivelsene. Barn trenger jod under hele oppveksten. Dette blir absorbert i skjoldbruskkjertelen og derfor akkumuleres radioaktiviteten der og følgelig blir konsentrasjonen av radioaktivitet i dette vevet veldig høyt. Skjoldbruskkjertelkreft som utvikles på grunnlag av dette, bruker ofte lang tid på å utvikle seg.



Dr. Elaine Ron ved US National Cancer Institute i Bethesta hevder: "Den økede risikoen for skjoldbruskkjertelkreft ser ut til å fortsette gjennom hele livet, men det er indikasjoner på at risikoen er høyest etter 15 -19 år etter eksponering". Professor Dillwyn Williams fra Strangeways Laboratory hevder: "Få pasienter har dødd, men hjelp er fremdeles påkrevet". "Barn er spesielt utsatt fordi deres skjoldbruskkjertel fremdeles vokser".

Generelt, er de første symptomene på stråleskade kvalme, brekninger, diarè og økt blødningstendens. Immunforsvaret nedsettes. Doser over 3 - 4 Sievert vil medføre død etter 2 - 3 uker. Doser over 3 -4 Sievert forårsaker meget alvorlige skader på tarmkanal, lever og den blodcelleproduserende beinmargen. ALL økning av strålingsdoser kan føre til hyppighet av flere krefttyper, blant annet leukemi og lungekreft og genetiske skader.

I Tjernobyl, men også i resten av verden som mottok stråling derfra, vil barn bli født i generasjon etter generasjon. Barn født til å leve korte og smertefule liv.
Enden på tragedien vil vi aldri komme til å se.

Etterarbeidet

Ingen informasjon ble gitt av myndighetene i Sovjet-unionen. Beboere i nærområdene ble ikke gjort oppmerksomme på strålefaren og levde sine liv som vanlig. Barn lekte i gatene og på skolene. Innbyggerne i byene som var rammet var opptatt av sine dalige gjøremål som vanlig. En og annen uvanlig hendelse her og der vakte allikevel noe oppmerksomhet, selv om de ikke resulterte i de helt store reaksjonene. Militære med gassmasker ble observert mens de patruljerte i gatene, og ved spørsmål fra publikum om hva som var forandleningen til dette, var svaret: "Øvelse".



En rørlegger bestemte seg for at han ville sole seg på taket denne vakre vårdagen, og ble overrasket over hvor kraftig "solen" tok og hvor fort han fikk farge. Men stort sett var den vanlige mannen i gata opptatt med sine daglige gjøremål, nyte den fine dagen og å forberede den nært forestående 1. mai feiringen.



Det var først da alarmen gikk ved atomkraftverket i Forsmark i Sverige man i Europa begynte å fatte mistanke. Målinger fra Forsmark viste uvanlig høye verdier radioaktivitet, og man fryktet at et uhell kunne ha inntruffet her. Først etter 36 timer, ble verden gjort oppmerksom på ulykken i Tjernobyl.

Da hadde beboere i nærområdene allerede blitt utsatt for i mange tilfeller - dødelige doser med radioaktiv stråling. Den menneskelige tragedien er ufattelig. Kvinner aborterer. Menn blir sterile. Barn blir - om de i det hele tatt blir født - født med misdannelser som resulterer i korte og smertefulle liv.

Jorden i områdene rundt vil aldri kunne dyrkes. Fremdeles er strålingen for høy til at byene i nærheten kan beboes av mennesker.

Brannfolkene som skulle slukke, visste ingenting om radioaktivitet. De hadde i noen tilfeller operasjonsmasker eller gassmasker. Eller ingenting. Tunnellgraverne måtte kvitte seg meg gassmaskene, da det ble umulig å puste i tunnellen når man samtidig skulle ha gassmaske på. Mange av disse døde i løpet av noen få timer. Andre i løpet av uker eller måneder. Noen ble ført til sykehus i Moskva, der de ble tatt hånd om til de døde.



Brannbilene som rykket ut for å slukke brannene, står nå plassert i Tjernobyl og er de aller mest radioaktive gjenstandene som finnes i Tjernobyl, og intet menneske kan bevege seg i nærheten av disse.

Menneskene som ble sendt til Tjernobyl like etter at ulykken hadde inntruffet for å bygge sarkofagen og tunnellen mellom reaktor 3 og 4, ga sine liv for at andre skulle få leve. De arbeidet så nær reaktoren at de idag enten er døde eller alvorlig syke. Alle som døde som følge av dette arbeidet, er blitt gravlagt på samme sted. Oppå kistene er det lagt tykke lag med betong, fordi likene er radioaktive.

For å begrense stråling fra selve jorden, ble det bestemt at den øvre delen av jordlaget skulle graves ned i det friske, underliggende jordlaget. En hel del mennesker kom for å hjelpe til i arbeidet. Noen deltok i kjærlighet til sitt land. Andre hadde ikke noe valg og ble utkommandert uten å få noen som helst informasjon om hva arbeidet gikk ut på i forkant.

Over 650,000 mennesker deltok i arbeidet med å sanere jorden. Fordi lønnen var høyere til nærmere reaktoren man arbeidet, tiltrakk prosjektet seg mange mennesker som var fattige. Mange ble lovet leiligheter, biler og andre ting som deres familier ville dra nytte av. Virkeligheten ble at de fleste av dem døde, utviklet skjoldbruskkjertelkreft, leukemi og andre sykdommer man kan utvikle etter å ha vært utsatt for høye stråledoser.

Etter at brannene hadde blitt slukket, ble det bygget en tunnell mellom reaktor 3 og 4. I tillegg ble et kjøleanlegg installert og sement lagt over for å herde mot radioaktiv stråling. Denne sarkofagen var ment å skulle holde i 30 år, men allerede i 1993, begynte den å vise tegn til forfall. Den begynte å sprekke, og siden har det blitt utført kontinuerlige arbeider på den og det arbeides med å holde den tett på permanent basis.

Utallige sivile er døde, har utviklet kreft, og andre sykdommer relatert til stråling. Lidelsene vil fortsette i generasjoner.

Lappingen på sarkofagen vil naturligvis ikke holde særlig lenge. Finner man ingen permanent løsning på problemet, vil strålingen fortsette og antall menneskelige og økologiske ofre vil bare øke gjennom et ukjent antall generasjoner. Det arbeides med sarkofagen hele tiden. Arbeiderne har 15 minutters skift, og arbeider i to uker om gangen, for så å ha to uker fri. Mer tåler ikke en menneskekropp av radioaktivitet.

Regjeringens reaksjon var å forsøke å legge lokk på hendelsen. Like etter ulykken "forsvant" alle bøker og filmer om radioaktivitet. Det som grenser til grenseløst absurd, er at myndighetene den dag idag påstår å ha situasjonen fullstendig under kontroll. I følge myndighetene, har ca. 300,000 mennesker dødd som følge av ulykken, hvilket er et latterlig lavt tall. Det finnes ingen virkelige tall, fordi myndighetenene legger lokk på sannheten.

I tillegg til alle dødsfallene, er mer enn 200 byer i nærområdene evakuert. Folk har blitt nødt til å rømme fra sine hjem for aldri å kunne vende tilbake. Ingen som lever idag, vil noensinne oppleve at disse byene blir beboelige igjen.

En av de aller største farene er dog at herdingen som for ikke mange år siden enda sto i brann, er i ferd med å trenge ned i grunnvannet. Radioaktiviteten som ligger i sarkofagen renner ut i grunnvannet som omgir reaktoren og føres derfra videre til hovedstaden Kiev som er bebodd av 4 millioner mennesker.

Det finnes ingen penger til å reparere sarkofagen som er det eneste som skiller all radioaktiviteten fra omgivelsene. Ingen løsning ser ut til å være på trappene. Sarkofagen lekker som en sil, sprekker i alle retninger, og arbeidet med den består i å tette igjen etterhvert. En ny sarkofag vil koste mer enn det er penger til. Sarkofagen som allerede dekker såret i reaktoren, er pr. idag det nest mest kostbare "byggverket" i nasjonens historie.

lørdag 15. desember 2007

Eksplosjonen


Eksplosjonen

Testen var opprinnelig planlagt for den 25. april. Klokken 1 på natten denne datoen, beordret sjefsingeniør Anatoly Dyatlov reduksjon av kraft i reaktorene 3 og 4. Vanligvis opererte disse på 3,000 Megawatt (MW). Da kraftnivået hadde sunket til 1,600 Megawatt, ble turbogenerator nr. 7, som var en av to som forsynte reaktor 4, slått av.

Reaktor 4 forsynte nå ikke lenger Ukraina og de nærliggende områder med kraft.

Klokken 2, som planlagt, koblet ingeniørene fra nødkjølevannet, til tross for at dette var et klart overtramp på nasjonale og internasjonale sikkerhetsregler.

Et øyeblikk etter, forlangte en dispatcher fra Kiev at testen skulle utsettes til etter midnatt, fordi behovet for strømforsyning da ville være lavere. Ingeniørene ved Tjernobyl aksepterte kravet og bestemte seg for å vente. Imens forsatte reaktoren å kjøre med 50% kraft. Omtrent 1,500 MW - Turbogenerator nr. 8 ble koblet fra.

Klokken 11 samme kveld, fortsatte ingeniørene den planlagte kraftreduksjonen. Testen skulle igangsettes så snart kraftnivåene stabiliserte seg på mellom 1,000 og 700 MW.

700 MW var det laveste kraftnivå som kunne tillates i en RMBK reaktor. På høyere nivåer oppnås det en naturlig balanse mellom to motsatte krefter. Tilstedeværelsen av kjølevann i kjernen demper aktiviteten. Når vannet omdannes til damp, øker aktiviteten. Temperaturen øker med aktiviteten. Når temperaturen er på dampen blir høyere, produseres mer damp og aktiviteten øker og øker.

En motsatt kraft motbalanserer denne selv-forsynende syklus. Reaktiviteten synker når atombrensel varmes opp. Den reduserte reaktiviteten demper temperaturen, hvilket i sin tur reduserer dampmengden som blir produsert. Dette gjør at mengde kjølevann øker og reaktiviteten reduseres.

Så lenge reaktoren går på over 700 MW, balanserer disse to mosatte kreftene hverandre, men under dette nivå, blir reaktoren ustabil og vanskelig å kontrollere. Et system kalt Local Automatic Control er laget for enten å opprettholde dette nivået, eller stenge av reaktoren. For å forhindre en nedstengning under eksperimentet, ble Local Automatic Control avslått.

Uten Local Automatic Control, var operatørene ute av stand til å opprettholde energinivået. Det falt til bare 30 MW. Den lave reaktiviteten forårsaket at brenselet produserte abnormt høye nivåer av ioniske isotoper. Disse isotopene begynte å forgifte brenselet, og slik ble det vanskelig å øke energien igjen. Ingeniørene ble konfrontert med valget om enten å stenge ned reaktoren eller øke energinivået. Om de stengte ned reaktoren, ville de ikke være i stand til å utføre testen på turbogenerator nr. 8. Siden reaktoren var planlagt stengt for rutinevedlikehold, ville de bli nødt til å vente et helt år før de kunne forsøke igjen.

På vakt denne kvelden og natten, var Senior Kontroll Ingeniør Leonid Toptunov, og skiftleder Alexander Akimov. Sjefsingeniør Dyatlov beordret Toptunov og Akimov til å trekke ut flere kontrollstaver og øke kraftnivået nok til å utføre testen på turbogenerator nr. 8.

Først nektet Toptunov. Regelverket forlangte at minst 28 kontrollstaver var på plass. Han var godt kjent med faren ved å fjerne flere. Men han kjente også godt til konsekvensene av ordrenekt. Som ung mann - han var bare 26 - turte han ikke å nekte å utføre ordre sin sjef. Han fulgte ordre, dro ut kontrollstavene en etter en, og brant av 131-ionene og andre ioner som er et resultat av kjernereaksjon. Kraften ble gradvis redusert, og reaktoren stabiliserte seg på 200 MW.

Men med bare 18 staver nå plassert nede i kjernen, var reaktoren svært ustabil. Å stenge den ned, ville være ekstremt vanskelig. Uansett - og i strid med kraftverkets egne sikkerhetsregler, ble nødkjølesystemet til kjernen frakoblet, og operatørene fortsatte å forberede reaktorsystemet for testing.

Klokken 1.03 på natten, startet operatørene to tilleggspumper og økte flyten med vann til reaktoren. Hvilket satt altfor mye press på pumpene.

Reaktoren kunne ikke ha vært i en mer akutt situasjon. Kraften var ustabil, og gikk på et nivå som var langt under det som var tillatt. Atombrenselet var fremdeles forurenset av ioner og andre isotoper. Antall kontrollstaver i kjernen var langt under det tillatte. Vannpumper gikk langt over sin kapasitet. Reaktortriggeren som var forbundet med turbogeneratoren var nøytralisert. Triggeren som var forbundet med vann-nivået, (som var for høyt), og presset fra dampen, (som var for lavt), ble nøytralisert. Likeledes triggeren som var forbundet med temperaturen. Vannkjølesystemet som skulle kjøle ned kjernen hadde blitt slått av.

Hele greia var faktisk så dårlig konstruert, at den neppe trengte hjelp fra inkompetente operatører for å gå i lufta.

Klokken 1:23, virket reaktoren stabil nok til å få testene utført. Etter ordre fra Direktør Bryukhanov, slo operatørene av triggeren til turbogeneratoren, fordi dette ville komme til å stenge ned hele reaktoren så snart generatoren ble avslått.

Dette var sikkerhetssystemet som antagelig kunne ha forhindret katastrofen som snart ville komme til å skje.

Klokken 1:23:04, ble dampen som skulle brukes i turbogenerator nr. 8 blokkert. Innen 30 sekunder, begynte turbinen å virke svakere, den elektriske tilførselen gikk ned, vannpumper gikk saktere, og vannforsyningen til kjernen gikk ned. Det utviklet seg mer og mer damp. Mer utvikling av damp, resulterte i at enda mindre vann til kjernen, hvilket ressulterte i høyere reaktivitet. Jo mer reaktivitet som produserer damp, jo mer damp produseres. Fordi systemet matet seg selv, ble det dårligere varmeproduksjon.

Klokken 1:23:40, innså operatørene at dette var en nødsituasjon, trykket på knappen som ville senke alle kontrollstaver ned i kjernen og stenge reaktoren.

Det var antagelig for sent å redde reaktoren. Ironisk nok, dette siste forsøket var siste mulighet. Reaktorsystemet hadde en konstruksjonsfeil som ingen hadde forutsett. Kontrollstavene hadde 6 tommers, hule tupper i bly-endene. Disse endene går inn i kjernen før corbon carid delen. Når de kommer inn i kjernen, fortrenger de vannet. I noen få sekunder, resulterer de i at energien øker. Under normale operasjonsforhold, vil denne lille og midlertidige økningen ha liten effekt.

Men Tjernobyl reaktor 4 opererte ikke under normale forhold. Da kontrollstavenes tupper sank ned i kjernen, økte energien til 100 ganger det normale i 4 sekunder.

Under intens hete, begynte kjernen å smelte ned. Brensel ble fragmentert, kontrollkanalene ble vridd, damp bygget seg opp i rasende fart, og damprørene brast.

Tonn med damp og vann skjøt inn i reaktoren og forårsaket en enorm damp-eksplosjon. Lokket over reaktoren, en 1,000 tonns kappe av sement, blåste av og rett ut i luften som en mynt, og falt ned igjen for å bli liggende i en nesten vertikal posisjon. Luft blåste inn, traff den hvit-glødende kjernen med rasende nøytroner, og forsårsaket minst en kjemisk eksplosjon.

Mellom de to, (og antageligvis flere), eksplosjonene, ble taket over reaktoren ødelagt.

Hundrevis med tonn radioaktivt brensel, grafitt og biter av raktoren ble kastet opp i luften. Mesteparten falt ned igjen på reaktoren innen en radius på 5 kilometer.

Flere tonn mindre patikler, gikk 1 1/2 km. opp i luften i en pillar med laser-rød hete - for å starte på sin dødelige reise rundt verden.

De Fatale Feilvurderingene

Det er to konflikterende teorier vedrørende årsaken til ulykken. Den første ble publisert i august -86 og plasserte skylden utelukkende på operatørene. Disse hevdet at menneskelig feil var årsaken. Den andre teorien som ble introdusert i -91, plasserer skylden på konstruksjonsfeil i selve strukturen, og i kontrollstavene særlig.

Begge teorier ble hardnakket hevdet av forskjellige interessegrupper, og særlig reaktordesignerne, kraftverk personellet og regjeringen. Uavhengige eksperter heller nå til den oppfatning at ingen av disse ovennevnte teorier er fullstendig korrekte.

Andre viktige faktorer er at operatørene ikke hadde blitt informert om viktige problemer med reaktoren. I følge en av dem, Anatoliy Dyatlov, var designerne klar over at reaktoren var farlig, men skjulte med fullt overlegg denne informasjonen. I tillegg til dette, var de fleste operatører først og fremst trent i ikke-RBMK. For eksempel: Direktør V.P. Bryukhanov, hadde trening fra kull-kraftverk. Hans sjefsingeniør, Nikolai Formin kom også fra et konvensjonelt kraftverk. Anatolij Dyatlov selv, som var sjefsingeniør i reaktorene 3 og 4, hadde kun "litt erfaring med små atomreaktorer. Nærmere bestemt små versjoner av VVER rekatorer, som var designert for den sovjetiske ubåtmarinen.

Reaktoren fikk farlig høyt nivå med dampbobler fra reaktorens kjølevann. Dette førte til at reaksjonen inni kjernen satt fart. Dette førte til en press-reaksjon og ingen intervensjon ble satt i verk for å dempe reaksjonen. Vondt ble verre av at mengden med damp ikke ble dempet av andre faktorer, hvilket gjorde reaktoren ustabil og farlig.

Det faktum at reaktoren ble farlig når den gikk på sparebluss var ukjent for operatørene.

En enda farligere faktor ved reaktoren, var kontrollstavenes design. I et atomkraftverk, bruker man kontrollstaver for å bremse opp kjernereaksjonen. Men i en RBMK reaktor, er stavene spisse i endene, og de er også laget av grafitt. Forlengelsene av stavspissene er hule og fylt med vann, og balansen i kontrollstaven - det virkelig funksjonelle området - absorberer nøytronene og bremser derfor opp reaksjonen.

I de første få sekundene når kontrollstaver med dette design blir satt inn i reaktoren, ble kjølevann feilplassert av grafitt-endene på stavene. Kjølevannet - som absorberer nøytron - ble derfor erstattet med grafitt. Som modererer nøytron. Dette er et materiale som muliggjør reaksjon, snarere enn å bremse reaksjonen ned.

I løpet av de første sekundene med kontrollstavaktivering, økte stavene reaktorens aktivitet.

Den ønskede effekt var å dempe reaksjonen.

Dette var en effekt som operatørene ikke var klar over.

I tillegg var operatørene uforsiktige og gikk på akkord med fastsatte prosedyrer. Delvis fordi de ikke var klar over reaktorens feilaktige design, men flere proseyre-uregelmessigheter bidro til ulykken. Èn av disse var utilstrekkelig kommunikasjon mellom sikkerhetsfolkene og operatørene som hadde ansvaret for eksperimentet som ble utført denne natten.

Det er særs viktig å få med seg at mange av reaktorens sikkerhetssystemer ble avslått denne natten. Dette er generelt forbudt og nedfelt i anleggets publiserte tekniske retningslinjer.

I følge en offentlig gransksningskommisjons rapport publisert i august 1986, fjernet operatørene minst 204 kontrollstaver fra reaktorkjernen, (av totalt 211 for denne reaktormodellen), og lot 7 være. De samme retningslinjene (over), forbyr operasjon av RMBK med færre enn 15 staver plassert i kjernen.

Et avsindig eksperiment

Den 25. april, 1986, skulle kraftverket stenges for vedlikehold. I virkeligheten, var årsaken at man ønsket å teste reaktorens turbins evne til å produsere nok kraft til å forsyne sikkerhetssystemene generelt, men vannpumpene spesielt.

Dette i tilfelle elektrisitet utenfra ved et uhell skulle komme til å stoppe opp og at reaktoren ville være avhengig at vann sirkulerer kontinuerlig gjennom kjernen så lenge denne er fylt med atombrensel.

Chernobyl hadde to dieselgeneratorer som reserve, men fordi det er en 40 sekunders forsinkelse før full virksomhet er i gang igjen, skulle turbinen kobles fra reaktoren og tillates å rotere.

Målet med testen var å finne ut om turbinene mens de arbeidet saktere, ville generere nok kraft til pumpene mens generatorene ble startet opp. Denne testen hadde tidligere vært uført ved et annet atomkraftverk, dog med alle sikkerhetsrutiner aktivert), uten suksess. Turbinene genererte ikke nok kraft, men fordi forbedringer hadde blitt gjort i reaktorens 4 turbiner, var det behov for en ny test.

En test som menneskeheten ville komme til å betale for i et ukjent antall fremtidige genrerasjoner.

Den 26. april, 1986, Tjernobyl, Ukraina


Den 26. april, 1986, ble Chernobyl, Ukraina skueplassen for hva verden betrakter som verdens verste atomkatastrofe i menneskehetens historie. Mer enn 20 år etter, blir barn født med alvorlige misdannelser, enda flere utvikler kreft, utallige menn er blitt sterile, kvinner aborterer og tragedien er ikke begrenset til Ukraina og nærområder. På grunn av værforholdene den 26. april, 1986, dro vinden med seg store mengder cesium, plutonium og andre radioaktive gifter til resten av den vestlige verden.

Finland, Sverige, Norge og Storbritannia vil se enorme mengder krefttilfeller i årene som kommer. Bare i Norge estimerer man med flere hundre nye krefttilfeller i minst 70 fremover.

Katastrofen ble først oppdaget ved et annet atomkraftverk beliggende i Sverige. En ansatt ved atomkraftverket Forsberg opplevde at strålealarmen gikk da han forsøkte å gå gjennom sikkerhetsopplegget på vei til jobb. Man kunne ikke finne noen forklaring på hvorfor alarmen gikk før 36 timer senere.

I byen Pripayat gikk livet som vanlig denne lørdag formiddagen. Noen giftet seg, andre hadde det travelt med å forberede feiringen av den snarlig oppkommende 1. mai, barn lekte i gatene, og på et av de høye takene på et boligkompleks, bestemte en rørlegger seg for å sole seg på taket, og ble overrasket over hvor sterk solen var denne dagen. Huden fikk farge etter bare få minutter. Rørleggeren stusset over dette noe uvanlige faktum, men var fornøyd med resultatet.

Myndighetene i det daværende Sovjetunionen gikk ikke ut med informasjon til noen før lenge etter at det var for sent å varsle. Flere steder i verden konstaterte enorme stråledoser, men ingen ante hvor det kom fra.



Noen var tydeligvis redd for utbrudd av kaos og panikk. Blant vanlige mennesker, kunne sannheten i noe fall ikke ha vært verre. Det aller verste som kan tenkes hadde allerede skjedd.

Jorden ville aldri komme til å bli det samme.