Eksplosjonen

Eksplosjonen

Testen var opprinnelig planlagt for den 25. april. Klokken 1 på natten denne datoen, beordret sjefsingeniør Anatoly Dyatlov reduksjon av kraft i reaktorene 3 og 4. Vanligvis opererte disse på 3,000 Megawatt (MW). Da kraftnivået hadde sunket til 1,600 Megawatt, ble turbogenerator nr. 7, som var en av to som forsynte reaktor 4, slått av.

Reaktor 4 forsynte nå ikke lenger Ukraina og de nærliggende områder med kraft.

Klokken 2, som planlagt, koblet ingeniørene fra nødkjølevannet, til tross for at dette var et klart overtramp på nasjonale og internasjonale sikkerhetsregler.

Et øyeblikk etter, forlangte en dispatcher fra Kiev at testen skulle utsettes til etter midnatt, fordi behovet for strømforsyning da ville være lavere. Ingeniørene ved Tjernobyl aksepterte kravet og bestemte seg for å vente. Imens forsatte reaktoren å kjøre med 50% kraft. Omtrent 1,500 MW - Turbogenerator nr. 8 ble koblet fra.

Klokken 11 samme kveld, fortsatte ingeniørene den planlagte kraftreduksjonen. Testen skulle igangsettes så snart kraftnivåene stabiliserte seg på mellom 1,000 og 700 MW.

700 MW var det laveste kraftnivå som kunne tillates i en RMBK reaktor. På høyere nivåer oppnås det en naturlig balanse mellom to motsatte krefter. Tilstedeværelsen av kjølevann i kjernen demper aktiviteten. Når vannet omdannes til damp, øker aktiviteten. Temperaturen øker med aktiviteten. Når temperaturen er på dampen blir høyere, produseres mer damp og aktiviteten øker og øker.

En motsatt kraft motbalanserer denne selv-forsynende syklus. Reaktiviteten synker når atombrensel varmes opp. Den reduserte reaktiviteten demper temperaturen, hvilket i sin tur reduserer dampmengden som blir produsert. Dette gjør at mengde kjølevann øker og reaktiviteten reduseres.

Så lenge reaktoren går på over 700 MW, balanserer disse to mosatte kreftene hverandre, men under dette nivå, blir reaktoren ustabil og vanskelig å kontrollere. Et system kalt Local Automatic Control er laget for enten å opprettholde dette nivået, eller stenge av reaktoren. For å forhindre en nedstengning under eksperimentet, ble Local Automatic Control avslått.

Uten Local Automatic Control, var operatørene ute av stand til å opprettholde energinivået. Det falt til bare 30 MW. Den lave reaktiviteten forårsaket at brenselet produserte abnormt høye nivåer av ioniske isotoper. Disse isotopene begynte å forgifte brenselet, og slik ble det vanskelig å øke energien igjen. Ingeniørene ble konfrontert med valget om enten å stenge ned reaktoren eller øke energinivået. Om de stengte ned reaktoren, ville de ikke være i stand til å utføre testen på turbogenerator nr. 8. Siden reaktoren var planlagt stengt for rutinevedlikehold, ville de bli nødt til å vente et helt år før de kunne forsøke igjen.

På vakt denne kvelden og natten, var Senior Kontroll Ingeniør Leonid Toptunov, og skiftleder Alexander Akimov. Sjefsingeniør Dyatlov beordret Toptunov og Akimov til å trekke ut flere kontrollstaver og øke kraftnivået nok til å utføre testen på turbogenerator nr. 8.

Først nektet Toptunov. Regelverket forlangte at minst 28 kontrollstaver var på plass. Han var godt kjent med faren ved å fjerne flere. Men han kjente også godt til konsekvensene av ordrenekt. Som ung mann - han var bare 26 - turte han ikke å nekte å utføre ordre sin sjef. Han fulgte ordre, dro ut kontrollstavene en etter en, og brant av 131-ionene og andre ioner som er et resultat av kjernereaksjon. Kraften ble gradvis redusert, og reaktoren stabiliserte seg på 200 MW.

Men med bare 18 staver nå plassert nede i kjernen, var reaktoren svært ustabil. Å stenge den ned, ville være ekstremt vanskelig. Uansett - og i strid med kraftverkets egne sikkerhetsregler, ble nødkjølesystemet til kjernen frakoblet, og operatørene fortsatte å forberede reaktorsystemet for testing.

Klokken 1.03 på natten, startet operatørene to tilleggspumper og økte flyten med vann til reaktoren. Hvilket satt altfor mye press på pumpene.

Reaktoren kunne ikke ha vært i en mer akutt situasjon. Kraften var ustabil, og gikk på et nivå som var langt under det som var tillatt. Atombrenselet var fremdeles forurenset av ioner og andre isotoper. Antall kontrollstaver i kjernen var langt under det tillatte. Vannpumper gikk langt over sin kapasitet. Reaktortriggeren som var forbundet med turbogeneratoren var nøytralisert. Triggeren som var forbundet med vann-nivået, (som var for høyt), og presset fra dampen, (som var for lavt), ble nøytralisert. Likeledes triggeren som var forbundet med temperaturen. Vannkjølesystemet som skulle kjøle ned kjernen hadde blitt slått av.

Hele greia var faktisk så dårlig konstruert, at den neppe trengte hjelp fra inkompetente operatører for å gå i lufta.

Klokken 1:23, virket reaktoren stabil nok til å få testene utført. Etter ordre fra Direktør Bryukhanov, slo operatørene av triggeren til turbogeneratoren, fordi dette ville komme til å stenge ned hele reaktoren så snart generatoren ble avslått.

Dette var sikkerhetssystemet som antagelig kunne ha forhindret katastrofen som snart ville komme til å skje.

Klokken 1:23:04, ble dampen som skulle brukes i turbogenerator nr. 8 blokkert. Innen 30 sekunder, begynte turbinen å virke svakere, den elektriske tilførselen gikk ned, vannpumper gikk saktere, og vannforsyningen til kjernen gikk ned. Det utviklet seg mer og mer damp. Mer utvikling av damp, resulterte i at enda mindre vann til kjernen, hvilket ressulterte i høyere reaktivitet. Jo mer reaktivitet som produserer damp, jo mer damp produseres. Fordi systemet matet seg selv, ble det dårligere varmeproduksjon.

Klokken 1:23:40, innså operatørene at dette var en nødsituasjon, trykket på knappen som ville senke alle kontrollstaver ned i kjernen og stenge reaktoren.

Det var antagelig for sent å redde reaktoren. Ironisk nok, dette siste forsøket var siste mulighet. Reaktorsystemet hadde en konstruksjonsfeil som ingen hadde forutsett. Kontrollstavene hadde 6 tommers, hule tupper i bly-endene. Disse endene går inn i kjernen før corbon carid delen. Når de kommer inn i kjernen, fortrenger de vannet. I noen få sekunder, resulterer de i at energien øker. Under normale operasjonsforhold, vil denne lille og midlertidige økningen ha liten effekt.

Men Tjernobyl reaktor 4 opererte ikke under normale forhold. Da kontrollstavenes tupper sank ned i kjernen, økte energien til 100 ganger det normale i 4 sekunder.

Under intens hete, begynte kjernen å smelte ned. Brensel ble fragmentert, kontrollkanalene ble vridd, damp bygget seg opp i rasende fart, og damprørene brast.

Tonn med damp og vann skjøt inn i reaktoren og forårsaket en enorm damp-eksplosjon. Lokket over reaktoren, en 1,000 tonns kappe av sement, blåste av og rett ut i luften som en mynt, og falt ned igjen for å bli liggende i en nesten vertikal posisjon. Luft blåste inn, traff den hvit-glødende kjernen med rasende nøytroner, og forsårsaket minst en kjemisk eksplosjon.

Mellom de to, (og antageligvis flere), eksplosjonene, ble taket over reaktoren ødelagt.

Hundrevis med tonn radioaktivt brensel, grafitt og biter av raktoren ble kastet opp i luften. Mesteparten falt ned igjen på reaktoren innen en radius på 5 kilometer.

Flere tonn mindre patikler, gikk 1 1/2 km. opp i luften i en pillar med laser-rød hete - for å starte på sin dødelige reise rundt verden.