Etterarbeidet

Ingen informasjon ble gitt av myndighetene i Sovjet-unionen. Beboere i nærområdene ble ikke gjort oppmerksomme på strålefaren og levde sine liv som vanlig. Barn lekte i gatene og på skolene. Innbyggerne i byene som var rammet var opptatt av sine dalige gjøremål som vanlig. En og annen uvanlig hendelse her og der vakte allikevel noe oppmerksomhet, selv om de ikke resulterte i de helt store reaksjonene. Militære med gassmasker ble observert mens de patruljerte i gatene, og ved spørsmål fra publikum om hva som var forandleningen til dette, var svaret: "Øvelse".



En rørlegger bestemte seg for at han ville sole seg på taket denne vakre vårdagen, og ble overrasket over hvor kraftig "solen" tok og hvor fort han fikk farge. Men stort sett var den vanlige mannen i gata opptatt med sine daglige gjøremål, nyte den fine dagen og å forberede den nært forestående 1. mai feiringen.



Det var først da alarmen gikk ved atomkraftverket i Forsmark i Sverige man i Europa begynte å fatte mistanke. Målinger fra Forsmark viste uvanlig høye verdier radioaktivitet, og man fryktet at et uhell kunne ha inntruffet her. Først etter 36 timer, ble verden gjort oppmerksom på ulykken i Tjernobyl.

Da hadde beboere i nærområdene allerede blitt utsatt for i mange tilfeller - dødelige doser med radioaktiv stråling. Den menneskelige tragedien er ufattelig. Kvinner aborterer. Menn blir sterile. Barn blir - om de i det hele tatt blir født - født med misdannelser som resulterer i korte og smertefulle liv.

Jorden i områdene rundt vil aldri kunne dyrkes. Fremdeles er strålingen for høy til at byene i nærheten kan beboes av mennesker.

Brannfolkene som skulle slukke, visste ingenting om radioaktivitet. De hadde i noen tilfeller operasjonsmasker eller gassmasker. Eller ingenting. Tunnellgraverne måtte kvitte seg meg gassmaskene, da det ble umulig å puste i tunnellen når man samtidig skulle ha gassmaske på. Mange av disse døde i løpet av noen få timer. Andre i løpet av uker eller måneder. Noen ble ført til sykehus i Moskva, der de ble tatt hånd om til de døde.



Brannbilene som rykket ut for å slukke brannene, står nå plassert i Tjernobyl og er de aller mest radioaktive gjenstandene som finnes i Tjernobyl, og intet menneske kan bevege seg i nærheten av disse.

Menneskene som ble sendt til Tjernobyl like etter at ulykken hadde inntruffet for å bygge sarkofagen og tunnellen mellom reaktor 3 og 4, ga sine liv for at andre skulle få leve. De arbeidet så nær reaktoren at de idag enten er døde eller alvorlig syke. Alle som døde som følge av dette arbeidet, er blitt gravlagt på samme sted. Oppå kistene er det lagt tykke lag med betong, fordi likene er radioaktive.

For å begrense stråling fra selve jorden, ble det bestemt at den øvre delen av jordlaget skulle graves ned i det friske, underliggende jordlaget. En hel del mennesker kom for å hjelpe til i arbeidet. Noen deltok i kjærlighet til sitt land. Andre hadde ikke noe valg og ble utkommandert uten å få noen som helst informasjon om hva arbeidet gikk ut på i forkant.

Over 650,000 mennesker deltok i arbeidet med å sanere jorden. Fordi lønnen var høyere til nærmere reaktoren man arbeidet, tiltrakk prosjektet seg mange mennesker som var fattige. Mange ble lovet leiligheter, biler og andre ting som deres familier ville dra nytte av. Virkeligheten ble at de fleste av dem døde, utviklet skjoldbruskkjertelkreft, leukemi og andre sykdommer man kan utvikle etter å ha vært utsatt for høye stråledoser.

Etter at brannene hadde blitt slukket, ble det bygget en tunnell mellom reaktor 3 og 4. I tillegg ble et kjøleanlegg installert og sement lagt over for å herde mot radioaktiv stråling. Denne sarkofagen var ment å skulle holde i 30 år, men allerede i 1993, begynte den å vise tegn til forfall. Den begynte å sprekke, og siden har det blitt utført kontinuerlige arbeider på den og det arbeides med å holde den tett på permanent basis.

Utallige sivile er døde, har utviklet kreft, og andre sykdommer relatert til stråling. Lidelsene vil fortsette i generasjoner.

Lappingen på sarkofagen vil naturligvis ikke holde særlig lenge. Finner man ingen permanent løsning på problemet, vil strålingen fortsette og antall menneskelige og økologiske ofre vil bare øke gjennom et ukjent antall generasjoner. Det arbeides med sarkofagen hele tiden. Arbeiderne har 15 minutters skift, og arbeider i to uker om gangen, for så å ha to uker fri. Mer tåler ikke en menneskekropp av radioaktivitet.

Regjeringens reaksjon var å forsøke å legge lokk på hendelsen. Like etter ulykken "forsvant" alle bøker og filmer om radioaktivitet. Det som grenser til grenseløst absurd, er at myndighetene den dag idag påstår å ha situasjonen fullstendig under kontroll. I følge myndighetene, har ca. 300,000 mennesker dødd som følge av ulykken, hvilket er et latterlig lavt tall. Det finnes ingen virkelige tall, fordi myndighetenene legger lokk på sannheten.

I tillegg til alle dødsfallene, er mer enn 200 byer i nærområdene evakuert. Folk har blitt nødt til å rømme fra sine hjem for aldri å kunne vende tilbake. Ingen som lever idag, vil noensinne oppleve at disse byene blir beboelige igjen.

En av de aller største farene er dog at herdingen som for ikke mange år siden enda sto i brann, er i ferd med å trenge ned i grunnvannet. Radioaktiviteten som ligger i sarkofagen renner ut i grunnvannet som omgir reaktoren og føres derfra videre til hovedstaden Kiev som er bebodd av 4 millioner mennesker.

Det finnes ingen penger til å reparere sarkofagen som er det eneste som skiller all radioaktiviteten fra omgivelsene. Ingen løsning ser ut til å være på trappene. Sarkofagen lekker som en sil, sprekker i alle retninger, og arbeidet med den består i å tette igjen etterhvert. En ny sarkofag vil koste mer enn det er penger til. Sarkofagen som allerede dekker såret i reaktoren, er pr. idag det nest mest kostbare "byggverket" i nasjonens historie.